1. DYSLEKSI

Kva er dysleksi?

”Dysleksi er ein forsyrrelse i visse språklige funksjoner som er viktige for å kunne utnytte skriftens prinsipp ved koding av språket. Forstyrrelsen gir seg i første omgang til kjenne som vanskar med å oppnå ein automatisert ord-avkoding ved lesing. Forstyrrelsen kommer også tydlig fram i dårlig rettskriving. Den dyslektiske forstyrrelsen går som regel igjen i familien, og ein kan anta at ein genetisk disposisjon ligger til grunn. Karakteristisk for dysleksi er også at forstyrrelsen er vedvarande. Sjølv om lesinga etter kvart kan bli akseptabel, vedvarer som oftast rettskrivingsvanskane ved meir grundig kartlegging av de fonologiske ferdighetene finner ein at svikten på dette området også ofte vedvarer opp i voksen alder” Høie og Lundberg 2000, side 24.

”Noko forenkla kan definisjonen sammenfattes til at dysleksi er ein vedvarende fotstyrrelse i kodning av skriftspråket, forårsaket av ein sivkt i det fonologiske systemet. ”
Høie og Lundberg 2000, side 24.

Lesing og skriving i skulen.

I alle klasserom kan ein leggja merke til kor ulike elevane kan væra, både fysisk og mentalt, sjølv om dei alle er fødd det sama året. På alle områder er dei forskjellige, i arbeidsmåte, interesse, lesenivå, matematikknivå, snakkenivå og så vidare. Det er ingen lett oppgåve for læraren å leggje opp skulearbeidet slik at det passer for alle elevane i klassen.

Opplæringa i lesing og skriving høyrer til skulens viktigaste oppgåve, det er ganske klart at forskjellen mellom elevanes fôrutsetningar kan være stor på dette området. Elevar som mislykkes, får det ikkje lett. Nesten all læring i skulen byggjer på at ein kan lese og skrive.
Av og til kan vi som læare bli overrasket over kor vanskeleg det er for ein del barn å lære seg å lese og skrive, til tross for at dei ellers virke vakne, intelligente og lærevillige. Kjende personar som; H.C. Andersen, Einstein, Churchill, Auguste Rodin, Nelson Rockefeller, Rodin, John Lenon, har eller har hatt store lese- og skrive vanskar.

Det er viktig å ta med i tankane at elevar som skårar dårleg i lesing i 1. og 2. klasse, overvinner sine vanskar utan ekstra tiltak frå skulen, dei er ikkje dyslektikar, men treng berre litt meir tid for å knekkje lesekoden. Men så vil ein ha dei elevane som viser at lesevanskane vedvarer fordi dei har dysleksi. Derfor et det viktig at dei som har ansvar for diagnostiseringa av ”dyslektikar”, er forsiktige med å trekkje for hurtige slutningar ut frå resultat på enkeltprøvar. For det er ein risiko for at ein elev som frå ein ”betegnelse” føler seg utpekt og stemplet.

På mange måtar stilles vi derfor overfor eit dilemma når det gjelder diagnoseringa av dyskeksi: På den eine sida ønskjar vi ikkje å sette dysleksistempelet på ”forbigåande” lesevanskar. På den andre sida er det viktig at dei som vikelig er i faresona, får tidleg hjelp.

Den engelske skulelegen Morgan var den første som beskriv dysleksi hos barn (Morgarn 1896), men han klarte denne form for lesevanskar for ”wordblindness”.

Lesing er både avkoding og forståelse. Avkoding er lesinga sin tekniske side, der det gjelder å utnytte skriftspråkets prinsipp eller kode for å komme fram til kva ord som står skrevet. Denne prosessen omfattar både dei meir møysommlige og tidkrevjande omkodingsprosessar (lydering, bokstavering og stavelselesing) og den automatiserte, ikkje ressurskrevjande ordgjenkjenning som karakteriserer den gode leser. Forståelseprosessen, derimot krevjar meir kognitiv ressursar. Det er spørsmålet om å knytte det ein leser til eigne erfaringar og referanserammer, dra slutningar gjera tolkingar og så vidare. Eit slik tankearbeid er i prinsippet av same slag som den tenkinga som føregår når ein lyttar til ein tekst som andre leser.

Omfattande forsking har vist at det primære problemet ved dysleksi kan lokaliserast til ein svikt i avkodingsprosessen.

Den dyslektiske eleven klarer ikkje å utvikla sikker ordavkoding. Lesinga bli som å sykle i motvind. Alle som har prøvd dette, veit kor vanskeleg det kan være. Der er derfor ikkje overraskande og dyslektikaren fir opp. Lesinga inneberer eit så stor mental anstrengelse og gir så lite personlig utbytte, at det er betre å la være. Dermed er risikoen stor for å havne i ein vond sirkel. For å oppnå automatisert ordavkoding kreves det mye trening, det vi si: mange møter med skrivne ord. Dyslektikarar unngår å lese fordi dei leser så dårleg, og dermed får dei heller ikkje den lesetreninga som trengs for å oppnå sikker ordavkoding. ( Stanavich 1986)

Dysleksi er store vanskar med ordavkoding og rettskriving på grunna av ein svikt i det fonologiske systemet. Det er altså tale om ein språkleg svikt det i det minste ein del av språkfunksjonen er rammet. Der er derfor ikkje overraskande at mange dyslektikarar også har andre språkleg problem. Som korttidsminneproblem, benevneelsesproblem (hinder innlæringa av nye ord), dårleg artikulasjon og forsinka språkutvikling. Dette er nære relaterte grunnproblem, ein har og relaterte grunnproblem som: dårleg motorikk, oppmerksemdsproblem, konsentrasjonsvanskar.

På side 26 og 28 i Høie og Lundeberger det to figurar som visser ei oversikt over symptomer og årsakssamenhenger ved dysleksi, som eg anbefaler.

Dei minste barna med dysleksi

5-8% av alle småskulebarn, med kraftig overrepresentasjon av gutar, har dysleksi, og mange fleire har det i lettar grad. Problemet vil væra der meir eller minder livet ut.

Å kunne lese og skrive er så viktig i vår kultur og skuleundervisning at vanskane innebærar eit alvorleg handikap og gir mange andre problem. Nesten alle skulefaga påverkast og skulearbeidet blir vanskeleg og kjedeleg. Skriftleg kunnskapsprøvar og stilskriving gir misvisande dårlege resultat. Motgangen reduserer sjølvfølinga. Dysleksi er forbundet med økt psykisk sykelighet i voksen alder, og er eit yrkesmessig og sosialt handikap livet ut.
Det er derfor viktig med tiltak tidleg.

Tiltak:
(Henta frå boka: Barnenevropsykiatri, side 99)

• Undersøk synet og henvis vidare til interesser øyenlege og artoptist.



• Undersøk auditiv og visuell persepsjon og språkfunksjonar.



• Kartlegg andre kompliserte funksjonsforstyrrelser som nedsatt konsentrasjonevne og håndmotoriske vansker.



• Sats på lese- og skriveinnlæringspedagodikken og vent ikkje fleire år med detter i trua på at barnet automatisk skal ”modnes”.



• Sats også på andre arbeidsmåtar i skulen der lese- og srkivehandikapet ikkje hemmer øvrig læring. La eleven også utvikle sine sterke sider.



• Poengter elevens rett til rettferdige kunnskapsprøvar tilstrekkeleg tid, muntleg framstillingar og liknande.



• Kompenser med tenkniske hjelpemiddlar som båndspillar med læremidlene innlest på bånd, lydbøker, skrivemaskin, datastøttet leseinnlæringmog tekstbehnadlingsprogram.



• Framhev dysleksi som eit biologisk betinget handikap for å øke forståelsen for disse elevebe og beskytter deres selvfølelse.

I barnehagen og i skulens første klasse bør fonologisk bevissthet øvast med alle barn. Det er det viktigaste enkelttiltaket for å førebyggje utviklinga av vanskar med lese- og skriveinnlæringa.

§ 5-1. Rett til spesialundervisning

Elevar som ikkje har eller som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har rett til spesialundervisning.
I vurderinga av kva for opplæringstilbod som skal givast, skal det særleg leggjast vekt på utviklingsutsiktene til eleven. Opplæringstilbodet skal ha eit slikt innhald at det samla tilbodet kan gi eleven eit forsvarleg utbytte av opplæringa i forhold til andre elevar og i forhold til dei opplæringsmåla som er realistiske for eleven. Elevar som får spesialundervisning, skal ha det same totale undervisningstimetalet som gjeld andre elevar, jf. § 2-2 og § 3-2.

5.3.2.1 Saksgang for å få undersøkt om eleven har behov for hjelp (henta frå dysleksiforbudet si heimesida)

Viss det er mistanke om at eleven har lese- skrivevanskar ta saken opp med klassestyrar og be om å få avklart om eleven trenger spesialundervisning/ spesialpedagogisk hjelp. Eleven og/eller foreldra til eleven kan krevje at skulen gjer dei undersøkingane som er nødvendig for å finne ut om eleven trenger spesialundervisning eller ikkje. (Opplæringsloven § 5-4).

Viss det er lærer/skole som ønskjar å få barnet utreda skal det ligge ved tillating frå foreldre/føresatt (Opplæringsloven § 5-4).

Undervisningspersonalet har plikt til å vurdere om ein elev trenger spesialundervisning og de plikter å melde frå til rektor om dette.(Opplæringslovens § 5-4)

Ventetida for å bli utreda av PPT varierer frå kommune til kommune. Viss ventetida for utredning er lenger enn 3 månader anbefaler Dysleksiforbundet at saken klages inn til utdanningskontoret

Dysleksiforbundet i Noreg, juni 2000

Dysleksiforbundet vil være ein pådrivar for å forbetre dagen for alle menneskjer med lese- og skrivevanskar / dysleksi i Noreg, i alle aldra, og på alle samfunnsområdar.
Dette er ei stor oppgåve. Med begrensede ressursar, både menneskelige og økonomiske, må dei heila tida prioritere strengt mellom kva viktige oppgåver dei skal arbeide med til ei kvar tid.
Dysleksiforbundet er ein frivillig interesseorganisasjon. Som ble stiftet i 1976 som Norsk Interesseorganisasjon for Lese- og Skrivevanskar (NILS). Dei har i dag ca. 5000 medlemmer, ca. 40 lokallag og fylkeslag og et sekretariat i Oslo med 3-4 ansatte.
Du kan lese mer på hjemmeside:

www.dysleksiforbundet.no.

Min konklusjon etter å ha skreve dette innlegget, er at dette er eit kjempe viktig tema i skulen. Og det er viktig å ta lese-og skrivevanskar på alvor.

Eg meiner av eigen erfarig, at det er betre å bli testa for lese-og skrive vanskar tidleg enn at ein venter til eleven er i storskulen. Viss ein ser at eleven har vanskar, ta kontakt med foreldra, ikkje vær redd for å gjera det. Det går ut over eleven si lese- og skriveutvikling!

Kilde:
http://www.dysleksiforbundet.no/
Duvner, Tore. (1999). Barnenevropsykiatri .NKS-Forlaget
Høien, T. & Lundberg, I. (2000). Dysleksi. Fra teori til praksis. Gyldendal Norsk Forlag